SODOMA OG GOMORRA - byene som ble utslettet med ild

Dødehavsregionen var en gang et fruktbart område. I Bibelen blir blir Jordan-sletten sammenliknet med Edens hage: «Lot løftet blikket og så hele Jordan-sletten, og han så at det var godt med vann der. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Da var det som Herrens hage, som landet Egypt, helt bort til Soar.» (1.Mos. 13,10). Dette landet var så lovende at Lot, Abrahams nevø, valgte å bosette seg der med hele sin store flokk beitedyr. Han bosatte seg i byen Sodoma.

I 1.Mos. 19 kan vi lese hvordan to engler reddet Lot, hans kone og deres to døtre ut av byen, før den ble ødelagt av svovel og ild. Fire andre byer ble utslettet på samme måte, den mest kjente av dem var Gomorra (Jer. 50,40).Årsaken til at dette var at «...Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og ... deres synd er meget alvorlig» (1.Mos. 18,20).

Om det som skjedde kan vi lese: «Så lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra, fra Herren ned fra himmelen. Slik ødela Han disse byene, hele sletten, alle innbyggerne i byen og alt som vokste på marken.» (1.Mos. 19,24).

Guds verk

Fem byer ble ødelagt: Sodoma, Gomorra, Adma, Sebojim og Soar, de fem byene på sletten (sml. 1.Mos. 14,2). Det var ikke en tilfeldig storm, et jordskjelv eller et fiendtlig angrep som utslettet byene, men «svovel og ild» regnet «ned fra himmelen». Det var Gud selv som ødela disse byene. Årsaken var at «deres synd [var] meget alvorlig».

Spørsmålet mange stiller er om disse byene virkelig en gang eksisterte, eller om historien er blitt funnet opp for å skremme folk - slik som middelalderkirkens trusler om et evig brennende helvete for dem som ikke ville underkaste seg pavedømmets påbud.

Peter skriver at Gud «gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig...» (2.Pet. 2,6) Det greske ordet som er oversatt med «eksempel» er «hupodeigma», et ord som indikerer at noe vises eller er synlig. Byene skulle med andre ord være synlig for ettertiden.

Judas skriver: «Slik var det med Sodoma og Gomorra og byene rundt dem. På samme måte gav de seg over til seksuell umoral og la seg etter fremmed kjød. Disse er gitt som eksempel, og de lider under straffen i evig ild.» (Jud. 1,7) Det som her er oversatt med «gitt som eksempel» uttrykker på gresk noe som er satt frem for å betraktes eller vises.

Men også andre kilder enn Bibelen omtaler byene som ble utslettet av ild og svovel. Historikeren Josefus, som levde i det første århundre, forteller: «...og landet Sodoma grenser til det [dvs. til Dødehavet, som han kaller «Asphaltis sjøen»]. Det var fra gammelt av et godt land, både på grunn av fruktene det bar frem og på grunn av dets byers rikdommer, selv om det nå er helt oppbrent. Det forteller nå om innbyggernes ugudelighet, det ble brent av lyn; følgelig er det fremdeles rester av den guddommelige ild; og sporene [eller skyggene] av de fem byene er fremdeles synlige...» 1  Levningene etter disse byene kunne ses av mennesker som levde på Jesu tid.

Siddim-dalen

Dødehavet, eller Saltsjøen, eksisterte ikke da Lot slo seg ned i Sodoma. I stedet lå det en dal der, kalt Siddim-dalen. I denne dalen stod det, ikke lenge etter at Lot og Abraham hadde bosatt seg i Kanaan, et slag mellom kongene av de fem byene og kongene av fem moabittiske byer på andre siden av dalen. Om dette kan vi lese:

«Og det skjedde i de dager da Amrafel var konge i Sinear, Arjok var konge i Ellasar, Kedor-Laomer var konge i Elam, og Tidal var konge over Gojim, at de [disse fire moabittiske kongene] gikk til krig mot Bera, kongen i Sodoma, Birsja, kongen i Gomorra, Sjinab, kongen i Adma, Sjemeber, kongen i Sebojim, og kongen i Bela, som er Soar. Alle disse [de fem kanaaneerkongene] slo seg sammen i dalen ved Siddim, som er Saltsjøen.» (1.Mos. 14,1-3).

Byene Sodoma, Gomorra, Adma og Sebojim dannet den østlige grensen av Kanaans land (1.Mos. 10,11). Byene lå ikke i selve Siddim-dalen, men det var i denne dalen de fem kongene samlet seg mot moabittene. Vi fortelles at de drog ut av sine byer for å komme til Siddim-dalen:

«Kongen i Sodoma, kongen i Gomorra, kongen i Adma, kongen i Sebojim og kongen i Bela, som er Soar, drog ut og ble med i slaget i Siddim-dalen.» (1.Mos. 14,8).

Ifølge Bibelen er ikke de fem byene å finne på bunnen av Dødehavet (Saltsjøen). Dødehavet dekker det som en gang var Siddim-dalen. De fem byene var plassert vest for denne, og skulle ligge der som et synlig eksempel for alle.

Aske og ødemark

Følgende tekster forteller hva vi kunne forvente å finne i det som en gang var fem fruktbare, velstående byer:

«Hele landet er forbrent med svovel og ild. Det er ikke tilsådd, og ingenting spier. Ikke noen vekster gror frem, som da Sodoma og Gomorra, Adma og Sebojim ble ødelagt, de byene Herren ødela i sin vrede og harme.» (5.Mos. 29,23).

«Med Babylon ...skal det gå som da Gud styrtet Sodoma og Gomorra. Den skal aldri mer bli bebodd, og fra slekt til slekt skal ingen slå seg ned i den.» (Jes. 13,19-20).

«...det skal sannelig gå Moab som med Sodoma og med Ammons barn som med Go-morra. De skal dekkes med ugress og saltdammer og bli en ødemark for evig.» (Sef. 2,9).

«...så sant Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse...» (2.Pet. 2,6).

Ifølge dette skulle vi forvente å finne ødemark og aske der byene Sodoma, Gomorra, Adma, Sebojim og Soar en gang lå. Alt ble «forbrent med svovel og ild», vi kan ikke forvente å finne noen intakte gjenstander, bygningsruiner eller potteskår, slik man vanligvis finner i gamle, ødelagte byer.

Gomorra i dag

Like i nærheten av Masada 2  ligger i dag restene etter Gomor-ra. Alt som er igjen etter den en gang så fruktbare byen er askelag på askelag og tusenvis av svovelkuler.

Gomorra er den best bevarte av de fem ødelagte byene. Her vitner askeformasjonene om det som en gang var bymurer med innganger og støttevegger, bygninger og organiserte gater med sideveier.

Av de mer spesielle formasjonen, er en «ziggurat», et tempeltårn eller trappepyramide med et alter eller tempel på toppen, som ble brukt til religiøse seremonier (bl.a. ofringer av dyr eller mennesker til hedenske guder).

Andre spesielle formasjoner som kan identifiseres, er askerestene av sfin-xer, statuer med dyrekropp og ofte menneskehode. (Den mest kjente sfinxen i dag er den i Giza, Egypt.)

I tillegg har man funnet restene av en menneskelignende statue og en hjortestatue med horn (tidligere av bronse), samt rester av gullsalter og flere oksiderte (brente) sodomittiske spydspisser av bronse 3 .

Aske

Prøver har vist at alle strukturene i det som er igjen av Gomorra, består av aske 4 . Alt har vært brent med høy temperatur, til og med jordbunnen ned til grunnfjellet 5 . (Derfor kan bygningene virke mye høyere enn de var i virkeligheten.)

Asken i de forskjellige formasjonene ligger lagdelt. Dette skyldes termisk ionisering, en prosess som finner sted når noe brenner med ekstremt høy temperatur (ca. 2200-3300 oC) og / eller i veldig hete flammer som inneholder alkalimetaller eller alkaliske jordarters metaller (f.eks. natrium og kalsium). De positive og negative ionene tiltrekker og frastøter hverandre, og danner således slike lag 6 .

Lagene er ikke bare vannrette, men i enkelte formasjoner «snirkler de seg inn i hverandre». (Dette i seg selv beviser at lagene ikke er «vanlige avsetninger», dannet over «tusenvis eller millioner av år», men at alt er dannet samtidig, på et øyeblikk.)

Asken er forholdsvis kompakt, og det ytre laget på formasjonene er noe hardere, slik at formene er blitt bedre bevart. Men innenfor dette lille «skallet» er asken myk og kan lett brytes i stykker.

Svovel

Tusenvis av svovelkuler ligger spredt omkring i askestrukturene - som om de skulle ha regnet ned over byen. Dette stemmer med det bildet Bibelen gir, om at «svovel og ild regne[t] over Sodoma og Gomorra, ...ned fra himmelen.» (1.Mos. 19,24).

Kulene er av forskjellig størrelse. De fleste er forholdsvis små og varierer i størrelse fra en tommerfingernegl til en golfball. Andre veier flere kilo.

Prøver analysert i Galbraith Laboratories i Knoxville, Tennessee, har vist at kulene inneholder 95,72 % svovel, samt andre stoffer som ville bidra til en ekstremt høy temperatur i brann. Materialet omkring svovelkulene ble også testet, og har vist seg å være aske 7 .

Det er ikke funnet så rent svovel, som runde baller, innkapslet og omgitt av «brente ringer» i aske, noe annet sted i verden unntatt i dette området 8 .

Hvorfor ødelagt?

«Så lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra, fra Herren ned fra himmelen. Slik ødela Han disse byene, hele sletten, alle innbyggerne i byene og alt som vokste på marken.» (1.Mos. 19,24-25).

Hvorfor ødela Gud de fem byene på sletten? Hvilken synd var det som var så alvorlig at Han valgte å gripe inn på denne måten?

Gjennom profeten Esekiel blir vi fortalt hva som var «misgjerningen til Sodoma»:

«Hun og hennes døtre var stolte, hadde nok av mat og nøt fred og ro. Men hun hjalp ikke den fattige og trengende. De var stolte og drev med styggedommer for Mitt åsyn. Derfor drev Jeg dem bort slik Jeg så det rett.» (Esek. 16,49-50).

Folket på den fruktbare sletten levde i overflod og luksus. De hadde stor rikdom og mye fritid. Dette ledet dem til et liv i forlystelse, nytelse, stolthet, selvtilfredsstillelse og egoisme. Og selv om de selv hadde mer enn nok, overså de helt de fattiges behov.

Beretningen om syndfloden var ennå levende blant folket, og de kjente til Guds lov og Hans dommer. Også den gudfryktige Abraham kjente de godt til. Hans liv ble et eksempel for dem som vitnet om Guds kjærlighet og om den sanne tilbedelsen.

Innbyggernes største problem var at de forkastet det lys de hadde fått. Slik gjorde de åpenlyst opprør mot Gud, og hånet både Hans lov og Hans sendebud.

Gud kjente til Sodoma og Gomorras synd. Likevel ville Han, før Han lot sin straffedom ramme dem, undersøke om det virkelig var slik. Sammen med to engler dro Jesus selv ned for å besøke byen. Slik viste Gud sin rettferdighet i at Han ikke dømmer noen før deres sak er grundig undersøkt.

Hvis ikke innbyggerne hadde gått for langt i sin synd og forherdet sitt hjerte fullstendig, ville Gud gi dem tid til å angre. Men i samtlige fem byer på sletten kunne Han ikke finne så mye som ti rettferdige mennesker.

Da unge og gamle menn fra Sodoma samlet seg rundt Lots hus for å tilfresstille sine unaturlige lyster med de to besøkende (de to englene), beseglet de sin skjebne. Lot ble advart om at byen ville bli utslettet. Han brakte advarselen videre til sin familie, men de ville ikke høre på ham.

Selv Lot nølte med å forlate byen. Da tok englene «ham og hans hustru og hans to døtre i hånden, for Herren hadde barmhjertighet med ham. Så førte de ham ut og satte ham utenfor byen» (1.Mos. 19,16).

Gud ville ha spart byen som svar på Abrahams bønn, dersom Han hadde funnet ti rettferdige blant de mange innbyggerne. Men det var ingen som søkte Gud, ingen som ønsket å følge Ham. Gud hadde lenge vært tålmodig, men det fantes en grense for hvor langt synden kunne gå.

Ved å ødelegge byene gjorde Gud klart for andre folkeslag hvor alvorlig synden og dens konsekvenser er. Sodoma og de andre byene på sletten ble et advarende eksempel, både for samtiden og for ettertiden.

Hvorfor funnet?

«...Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig.» (2.Pet. 2,6).

På samme måte som disse byene skulle være et synlig eksempel for mennesker som levde i fortiden, skal de være et eksempel for oss i dag.

I dag blir evolusjonsteorien ofte fremstilt som et ubestridt faktum, uten at man trenger legge frem noen beviser for det man hevder. Askerestene etter byene på sletten som er blitt gjenoppdaget i vår tid, gir et fysisk motbevis mot disse teoriene.

De ødelagte byene forteller om Guds eksistens, at historiene fra Bibelen er sanne, om Guds kraft, om følgene av synd og å forkaste Ham, om Guds tålmodighet, kjærlighet og rettferdighet, og om den endelige dommen.

Et alvorlig budskap

Selv om mange ledere, ikke minst blant kristne, forkynner et budskap om «fred, fred og ingen fare», lærer Bibelen tydelig at de siste dager av vår verdens historie vil bli en alvorlig og vanskelig tid.

«Se, Herrens dag kommer, grusom, med harme og brennende vrede, for å legge landet øde. Han skal ødelegge synderne der,» lyder budskapet fra Guds ord. «Jeg vil kreve verden til regnskap for ondskapen, og de ugudelige for deres misgjerning. Jeg vil gjøre ende på de hovmodiges stolthet og ydmyke voldsmennenes hovmod.» (Jes. 13,9.11).

Men hvor mange kristne forkynnere vil i dag meddele et slikt budskap? Det er lite populært, og man vil lett bli stemplet som «domsprofeter». Men når det er dette Bibelen lærer, hvordan kan man da si noe annet?

Gud beskriver problemer blant sitt folk i endens tid gjennom Jeremia:

«Fra den minste til den største av dem, er de alle grådige etter urett vinning. Både profet og prest, alle sammen går frem med falskehet. De leger Mitt folks skade på en lettvint måte, og sier: «Fred, fred!», enda det ikke er noen fred.» (Jer. 6,14).

«Profetene profeterer falskt, og prestene hersker etter det de selv finner på. Og Mitt folk elsker å ha det slik. Men hva vil dere gjøre når avslutningen kommer?» (Jer. 5,31).

«Hør, du jord! Se, Jeg skal føre ulykke over dette folket, frukten av deres planer, fordi de ikke lyttet til Mine ord og forkastet Min lov.» (Jer. 6,19).

Gud ønsker å advare menneskene om konsekvensene av å forherde seg og fortsette et liv i synd. Når de som bekjenner seg til å tjene Ham, nekter å forkynne det Han sier, lar Han i stedet steinene fra fordums tid rope.

Som det var i Lots

dager

Gud er tålmodig, og Han gir menneskene anledning til å omvende seg: «Kast fra dere alle overtredelsene som dere har forbrutt dere mot, og skaff dere et nytt hjerte og en ny ånd! 9 Hvorfor skulle dere dø, du Israels hus? For Jeg har ikke behag i noens død, sier Herren Gud. Vend derfor om, så skal dere leve!» (Esek. 18,31-32).

Når Herren dryger med å kommer igjen, skriver Peter, er det fordi «Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.»

Og han fortsetter: «Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp.» (2.Pet. 3,9-10).

Jesus sammenlikner tiden før sin gjenkomst med livet i Sodoma: «På samme måten var det også i Lots dager: De spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde. Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være den dagen Menneskesønnen blir åpenbart.» (Luk. 17,28-30).

Rådet er: «Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen for Menneskesønnens komme.» (Matt. 25,13).

Straffen i evig ild

Judas skriver at «Sodoma og Gomorra og byene rundt dem» er «gitt som eksempel, og de lider under straffen i evig ild» (Jud. 7).

Læren om et evig brennende helvete hvor syndere skal pines til evig tid, hører ikke hjemme i Bibelen. Denne ideen stammer fra gresk filosofi, og ble blandet inn i kristendommen lenge etter at de første misjonærer hadde dratt ut med evangeliet. Det var hovedsakelig i den romersk-katolske kirke at helveteslæren fant fotfeste, og opp gjennom århundrene har trusler om evig straff i helvete brakt sorg, frykt og lidelse til tusenvis av mennesker.

Læren er blitt hevdet så lenge at mange i dag tror den virkelig har sitt opphav i Bibelen. Forståelig nok velger mange å ta avstand fra en slik Gud. Det er direkte makabert å ville pine mennesker med ild i evige tider, for ikke å snakke om å la de frelste og englene være vitne til det. Det ville gjøre himmelen til et sorgens sted.

Men det er ikke sant. Bibelen gir ingen støtte til denne helveteslæren. I stedet fortelles vi om evigheten: «Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte.» (Åp. 21,4).

Sodoma, Gomorra og byene rundt dem skulle være et eksempel på «straffen i evig ild». Ingen flamme brenner der i dag. Alt som er igjen er aske. Det som kunne brennes, har brent opp. Ingenting er igjen, alt ble utslettet.

Arven til dem som blir frelst, er evig liv i Guds rike. De ugudelige får ikke del i denne arven. De får ikke evig liv. I stedet vil de bli utslettet for alltid.

«For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet. Det er bare en liten stund, så er ikke den ugudelige der mer. Sannelig, du skal se nøye etter stedet hans, men det finnes ikke mer. Men de ydmyke skal arve landet, og de skal glede seg stort i rik fred.» (Sal. 37,9-11).

Derfor funnet

De fem byene på sletten vitner mot falske teorier:

Mot evolusjonsteorien, mot religiøse ideer om et jordisk fredsrike og budskap om «fred, fred og ingen fare», og mot læren om et evig brennende helvete.

1.Josephus, Wars of the Jews, bok 4, kap. 8, 4. seksjon. (vår oversettelse)

 2. Masada er et fjell på vestbredden av Dødehavet. Herodes bygde en tilfluktsborg der, med bl.a. saler, badeanlegg og sisterner inne i fjellet. I 66 e.Kr. ble Masada erobret av selotene (jødiske frigjøringsforkjempere) under et opprør mot romerne. Romerne beleiret lenge fjellet, og stormet toppen i 73 e.Kr. Der fant de over 900 mennesker som hadde tatt sitt eget liv. (Asch. og Gyld. store norske leksikon, b.8)

 3.Gray, J. Discoveries: Questions Answered. s.166

 4.ibid, s.165-166

 5. ibid, s.167

 6.ibid, s.167, og Pinkoski, J. Discovered: Sodom and Gomorrah, s.4

 7.Pinkoski, J. Discovered: Sodom and Gomorrah, s.12

 8.Discoveries: Questions Answered, s.169

9.Dette er det bare Gud som kan gi oss (se artikkelen om Guds kraft).

artikkel av H.A.M.T.